Ikke antydningens stille kunst preger Kristofer Uppdals poesi, men en uhyrlig energi som får selv enkle og kantete diktlinjer til å stråle opp som fakler i natta.
Jan Erik Volds innfølende redigering av Uppdals 1920-tallspoesi utdyper bildet av et storslagent litterært livsverk.
Uppdals dikt er gedigne, i tematisk bredde, i kontrastfylde og volum. Men de bærer også den geniale einstøingens preg: introvert skrivestil, arkaisk nynorsk, lokal trønderdialekt, særord, original apostrofbruk og dativ-/akkusativendinger.
Epikeren og aforistikeren Uppdal gjenkjennes i dette ekspresjonistiske diktprosjektet, der sjelelivets største motsetninger billedformes i gigantiske anslag og gjennomføres med hardnakket konsekvens.
Et grunnfjell
Monomant til tider, men dikteren skriver med livet som innsats. Personlige jeg-dikt og skarpe «stuttdikt» veksler med brede fortellende tekster med temaer fra nasjonalhistorie og arbeidsliv.
Uppdal står i slagfeltet mellom sola og det totale mørket, mellom isen og regnbuen, mellom stjerneklart kosmos og endeløse avgrunnsdyp.
Han kan være nedbrutt bitter og trassig jeg-hevdende, maskulint heroiserende og følsomt sår. Men i dette stormfulle og sprengte diktersinnet ligger et grunnfjell av naturtilhørighet.
Mange av disse rå, monolittiske, hardt tilhugde diktene finner klangbunn i naturens foranderlige uforanderlighet.
De er selv et stykke natur. Uppdals natur. Og vår.
ARNE HUGO STØLAN