Britiske Ian McEwan har med «Lørdag» skrevet en bok man ikke glemmer så lett.
I en handling som overhodet ikke forter seg av gårde, får han lirket inn uforglemmelige mengder presise betraktninger om den vestlige verden i dag.
Den følger hjernekirurgen Henry Perowne en dag, lørdag 15. februar 2003. Han er en middelaldrende mann med kone og to snart voksne barn, og lørdag er dagen han har fri til å slappe av. Akkurat denne dagen blir derimot alt annet enn fredelig.
En rekke mindre hendelser skal få pussige og etter hvert ikke så rent lite dramatiske konsekvenser. På den ene siden skjer det tilsynelatende svært lite, men de umiddelbare beskrivelsene av Perownes tilforlatelige sysler rommer uendelig mye mer enn bare en biltur og en squashkamp.
Gjennom det hverdagslige klarer McEwan, lik Don DeLillo, å få selv de minste detaljer til bli noe større. Bakteppet for hele dagen er en massiv demonstrasjon mot krigføringen i Irak, som gjør London til en by i en noe uvirkelig stemning, i det ytre fredelig, men som også har et annet og mørkere potensial.
Perowne er en mann som i det daglige er nærmere Gud enn de fleste gjennom sitt virke, som har stålkontroll på sitt liv, og med vanvittig presisjon kan gå inn i andres hode og reparere.
Samtidig kan jo livet by på små episoder der man ikke har noen kontroll, som kan eskalere til uante dimensjoner. Noe av kjernen i boken dreier rundt det at man vet hva som har hendt, men har liten eller ingen kontroll over hva som kommer. Være seg utfallet av en invasjon, eller en liten kollisjon. Alt, stort eller smått, kan ha betydning.
«Lørdag» inneholder mange ord, men ikke ett eneste ett er overflødig, og oversettelsen virker å ha den riktige balansen. Det er ikke ofte man leser en bok på dette nivået.
MORTEN ABRAHAMSEN