Norske myndigheters behandling av de såkalte tyskerbarna var en skam så stor at man rødmer av den selv i dag.
Først bestemte de at alle barn som norske jenter hadde fått med tyskere under krigen, skulle tvangssendes til Sverige. Da det ikke gikk ønsket den norske stat å deportere barna til det utbombede Tyskland. Senere prøvde de å få dem tvangssendt til Australia.
I alle tilfelle skulle barna tas fra mødrene med vold og makt. Dette var det beste for dem, mente man: Mesteparten av de 8000 småbarna det var snakk om, var etter fremstående eksperters mening «åndssvake». Vi norske ville ikke ha dem.
I sitt ruvende, veldokumenterte verk om dette kommer historikeren Lars Borgersrud med rystende vitnesbyrd om den skjebne som ble disse barna til del. Han dokumenterer med stor nøyaktighet den fullkomment ville behandlingen av småfolk som ikke hadde gjort en katt fortred. Og som myndighetene for enhver pris ville bli kvitt. Ved innestengning i redselsfulle institusjoner og primitive «hjem».
Borgersrud behandler et delvis ukjent stoff som vi alle burde ha kjennskap til og som i høy grad hører med i bildet av oss nordmenn generelt i etterkrigsårene. Stoffet blir imidlertid behandlet på en måte som nok ikke er tilfredsstillende for den «vanlige» leser. Det er vitenskapsfolk den henvender seg til.
For oss mer alminnelige blir de mange departementale og andre offisielle skriv - som gjengis side opp og side ned - lett kjedelige. Blytung som bare juridisk fagprosa kan være, kan boken rett som det er virke uleselig. Det samme gjør forfatterens ustanselige forsikringer om at «dette vil vi vende tilbake til». Bare en sjelden gang lyser det opp i tørrprosaen med en og annen øyenvitneskildring.
I en tid da underholdningslitteraturen og fantasidiktningen dominerer som den gjør i vår, er det viktig at også faglitteraturen blir mer leselig og spennende. Det er derfor å håpe at Borgersrud lager en ny og forenklet utgave av sitt epokegjørende vitenskapelige verk.
YNGVAR USTVEDT