«Pøbelkomiteen» handler om gutter som ikke ennå har fått dun på leppa. Det er en klassisk oppvekstroman, om noen kompiser som henger mellom blokker og rekkehus i Groruddalen.
Svingen melder seg dermed på i en gren som det kan virke som alle forfattere må innom, en fortelling om vandringen inn i puberteten, med klare veksler på forfatterens eget liv.
Her er det Are som er hovedperson, og han og vennene hans gjør som guttunger flest, de sprenger postkasser, mens røverhistorier og lite verifiserbare rykter preger deres oppfattelse av nabolaget. Boken har en slags episodisk oppbygning der hvert enkelt av kapitlene har sin egen lille historie, med fin dramatikk, enten det gjelder en borettslagets fotballkamp eller et potensielt voldelig møte med Romsåsgjengen eller en sjimpanse. Små øyeblikk med presist og morsomt blikk detaljer og tidsånd.
Å kalle «Pøbelkomiteen» original er å dra det litt langt, men den føles frisk, og har en elegant balanse mellom det såre og det morsomme. Som en overbygning er det en parallellhistorie som er lagt til i dag. Hvor det kommer fram at det ikke har gått like bra med alle gutta. I sitt segment klarer boken seg godt, den har en uslåelig sjarm og er proppet med gjenkjennbare, men også originale variasjoner over det å være ung og ha kompiser.
At boken ser ut til å være myntet på et «voksent» marked, forkludrer overhodet ikke at den må være en morsom opplevelse for dagens tenåringer. På tyve år har det vel ikke skjedd så mye, selv hockeysveisen er jo gjengs igjen.
MORTEN ABRAHAMSEN