Uengasjerende roman om tre studiekamerater som ikke burde møttes igjen.
Samlaget Toril Hjartåker Hauges annen roman handler om Frøydis, Jan og Arnvid, som treffes igjen etter å ha vært fra hverandre noen år. Trioen møtte hverandre første gang på en kollokviegruppe på Universitetet i Bergen - tre unge studenter så selvhøytidelige i sine filosofiske utlegninger om den frie eller ufrie viljen som bare ferske humaniorastudenter kan være.
Ikke uventet forelsket begge guttene seg i den tilsynelatende lite oppsiktsvekkende Frøydis, som foretrakk Jan fremfor Arnvid. Denne fortidsfortellingen avdekkes litt etter litt, gjennom tilbakeblikk - nåtidshistorien handler om en reise de tre gamle vennene av vanskelig forståelige årsaker har bestemt seg for å foreta sammen til Berlin. Turens mål er en konsert med et band de likte som unge. I Berlin kommer imidlertid konserten i skyggen av både drama og død. Det har vært åpenbart fra bokens første side at Tysklands-turen var en dårlig idé.
Problemet med «Den lange vegen til likeglede» er ikke at den er utpreget dårlig skrevet eller komponert. I så måte er den slett ikke verre enn gjennomsnittet. Det er snarere at romanen har noe grunnleggende uengasjerende og grått ved seg.
Historien om de irriterende bergensstudentene lider dessuten under å være for pratsom og omstendelig og bruker altfor lang tid på å komme i gang. Med mulig unntak av Frøydis, som i sin drikkfeldighet og uro absolutt har noe ved seg, er hovedpersonene utydelige og lite interessante. Selv om det blir noe bedre etter hvert, forsvinner aldri følelsen av at å komme seg gjennom «Den lange vegen til likeglede» er et pliktløp.
KÅRE BULIE