Kristian Ottosen er på bokmarkedet igjen. De velskrevne, av og til rystende, men alltid leseverdige erindringer han kommer med, handler om hans personlige virksomhet under krigen. De er spennende å lese, mangfoldige og interessante.
Mest kjent har jo Ottosen vært for sitt ruvende verk om norske fanger i tyske leire. Før det var han (delvis herostratisk) berømt i akademiske kretser da han ville demokratisere universitetene her i landet og skape distriktshøyskoler.
Nå vil han høste ny anerkjennelse for sine personlige, mer intime krigserindringer: historien om hvorledes han selv engasjerte seg i motstandskampen, ble tatt og torturert av Gestapo, sendt til Grini, senere til ulike kz-leire i Tyskland.
Boken skiller seg ikke fundamentalt fra de mange tidligere kz-leir-skildringer. Men Ottosen kommer med detaljer og småting som er nye, ofte rystende, av og til direkte morsomme.
Som da han i fengselet i Bergen spilte sinnssyk for tyskerne - for å slippe mer tortur og angiveri. Det var særs vellykket. Overfor stadig nye plageånder dro han rollen som splitter pine gæren. Undertegnede skulle ha gitt mye for å se den gode og snille Ottosen ligge der i tvangstrøye på gulvet hos Gestapo. Med fråde om munnen, rykninger i kroppen, stygge ord fra kjeften. Morsom er han ellers også, her og der. Om den forferdelige leiren han ble satt i, skriver han at han raskt skjønte at Natzweiler «ikke var noe blivende sted».
Ottosen fikk - som så mange andre - gjennomgå forferdelige ting der nede. Men han endte ikke med å hate tyskerne. Bare SS og Gestapo hatet han. «Herregud som jeg foraktet dem!» Han sier at et så hensynsløst folkeferd, så brutale og sadistiske, forsimplete og degenererte mennesker kan han vanskelig beskrive. Jo da - han har jo gjort det selv i boken sin!
YNGVAR USTVEDT