Ketil Bjørnstads bok om og med Liv Ullmann er et fascinerende og nådeløst åpenhjertig portrett. Ketil Bjørnstads bok om og med Liv Ullmann er et fascinerende og nådeløst åpenhjertig portrett.
Gjennom intervjuer i Miami og sitater fra personlige nedtegnelser skisseres Ullmanns livshistorie, fra hun som ungjente forlater Trondheim og får avslag ved Teaterhøgskolen, til hun står fullt og helt for egne beslutninger under filmregissørcapsen. Imellom er det nok materiale til å fylle flere Kjærstad-romaner, med kjærlighetshistorier, møter med berømtheter, hard skuespillerjobb, humanitært arbeid, samliv og samarbeid med Ingmar Bergman og nære familieforhold.
Det er litt av et liv, og det fremgår at det har hatt sin pris. Samtidig klarer Ullmann å ta det hele ned til de konkrete situasjonene, som en person som ønsker å stille seg på lik linje med andre.
Bjørnstad inntar posisjonen som Liv Ullmanns forsvarer og beundrer, noe som er sympatisk nok overfor en kunstner som ble hengt ut som «undertrykket» av feministbladet Sirene på 1970-tallet. Samtidig savner man en tydeligere motstemme eller et løftet blikk. Intervjusamtalene utgjør store deler av boken, og fremdriften kan bli vel assosiativ.
Det mangler en kanal for tidsangivelser og harde fakta - en større kontekst for det Ullmann har utrettet. Men da snakker vi vel om en annen type biografi enn denne, hvor møtet står i fokus og livserfaring blir til underveis.
Høystemte vendinger kunne vært strammet inn, men vi møter en sjenerøs dame som står inne for sine ord og det hun har vært med på.
Ikke minst viser Liv Ullmann sin kunstneriske klo i skisseringen av den første kortfilmen hun laget. Det er slik hun uttrykker seg aller best .
SUSANNE HEDEMANN HIORTH