Han hadde for mange uskyldige liv på samvittigheten, mange millioner. Og han var maktsyk inntil det avsindige: ingen annen kunne krone ham i Notre-Dame-kirken enn han selv!
Etter å ha lest den svenske journalisten Herman Lindqvists bok om ham, har jeg skiftet syn. Napoleon var utvilsomt en meget karismatisk og begavet person, fargerik og inspirerende som få. Og det var jo ikke han som satte i gang krigene mot revolusjonen. Det var det England, Russland og Østerrike som gjorde.
Herman Lindqvist skriver utrolig godt. Om de berømte slagene (Waterloo skildres inn i de minste detaljer). Om Napoleons kjærlighetsliv og familie. Særlig god er han i fremstillingen av keiserens statsmannskunst og nybrottsarbeid: Han ga lover som gjelder den dag i dag; han skapte den franske nasjonalbanken, folkeskolen, telegrafen. Han grunnla sykehus og barnehjem, reiste det nåværende Louvre og anla Paris' kaier, bygde kanaler, veier og store gater.
Med en fortellerglede som kan ta pusten fra en, legger Lindqvist ut om hvordan den lille korsikaneren stilte seg i spissen for et nærmest verdensomspennende eksperiment, en modernisering av Europa med Frankrike (og ham selv) i teten. Det måtte jo gå galt, blant annet fordi Napoleon satte likhetstegn mellom sine egne interesser og det franske folks.
Men du verden så godt den svenske skribenten forteller om det. Selv om han nok har lite nytt å by på og er litt for glad i pomp og prakt og glamour. Lindqvist er blitt kritisert for manglende kildekritikk og bruk av tvilsomme anekdoter. I årets bok diskuterer han kildene i selve brødteksten. Og overlater til oss, leserne, å godta eller forkaste. Om for eksempel Napoleon ble myrdet på St. Helena. Ensom var han i alle fall ikke. Bjørnson tok feil der. Han hadde venner og tjenere rundt seg da han trakk sitt siste sukk.
En populærhistorisk bedrift, det er boken. Et storverk - ikke bare om kriger og keisere, men også om kjærlighet, vitebegjær, byggende virksomhet. En murstein, ja vel - men en lærerik og underholdende sådan. Et blinkskudd!
YNGVAR USTVEDT