Boken begynner som en Coetzee-roman av godt gammelt merke: Den pensjonerte fotografen Paul Rayment blir en dag påkjørt på sykkel og så hardt skadet at han må amputere det ene benet.
Første del av romanen skildrer Rayments langsomme og pinefulle tilvenning til livet som fysisk handikappet beskrevet som en krass parodi på aldringsprosessen; på få dager er den spreke 60-åringen blitt en «slow man» som også er bokens tittel, en pleietrengende rekonvalesent innestengt i sin leilighet, henvist til hjemmesykepleien i Marijana Jokic's ferme skikkelse som han ganske snart begynner å nære varme følelser for.
Alt sammen skarpsynt og nærgående formidlet, med en undertone av fortvilelse og selvforakt som karakteristisk nok hos denne forfatteren, aldri får bli dominerende.
Men så, omtrent halvveis i romanen, gjør Coetzee et uventet grep: Han fører inn en ny person som med et slags allvitende klarsyn både får kommentere handlingen så langt, og diskutere den mulige utviklingen med Rayment selv.
Skifter karakter
Denne personen er til overmål Elizabeth Costello, den geskjeftige forfatterhovedpersonen i nobelprisvinnerens forrige bok, en samling essayistiske noveller. Dermed skifter boken karakter. Nå er det forfatteren Costello som nærmest insisterer på å sette søkelyset på Rayments utilfredsstillende forelskelse i Marijana som han sublimerer gjennom å ville «gjøre noe godt» for henne og familien hennes som er immigranter fra Kroatia.
Costello fillerister Rayments uklare motiver og mangel på innsikt i konsekvensene av sine handlinger, samtidig som hun kritiserer ham for ikke å ha vært klar overfor Marijana, blottstilt seg, erklært sin påståtte kjærlighet for henne og tatt støyten. Rayment på sin side, forsvarer sin handlemåte, og boken munner ut i en diskusjon om kjærlighet kontra avhengighet, veldedighet kontra selvopptatthet som ender i en illusjonsløs akseptasjon av Rayments manglende kjærlighetsevne og ensomhetens knugende faktum. Her er altså temaer til et halvt dusin romaner intelligent og tankevekkende formulert, til leserens innsikt og ettertanke.
Men jeg kan ikke fri meg fra følelsen av at innføringen av metaaspektet, altså at fortellingen får diskutere seg selv, knekker ryggen på selve romanprosjektet. Som fikk en meget lovende start på de første 100 sidene.
KNUT FALDBAKKEN