Hvordan leve med tapet av et barn, en mor, en far eller en elsket bestemor? Merete Morken Andersen skrev vakkert om et foreldrepar som ble forlatt av sin tenåringsdatter i «Hav av tid».
I «Mandel» er det igjen brutte familierelasjoner som beskrives med mor som forsvinner.
Årets bok er meget snedig komponert, uttenkt og klok. Tenkeren blir meget effektivt satt i gang og man føler seg fryktelig flink i møtet med symbolkøen. Men hjerterøttene rører seg ikke, til tross for at Morken Andersen beskriver noe av det mest hjerteskjærende i livet for et barn, å miste en mor. Kanskje har det noe å gjøre med en for overtydelig og ordrik tekst, særlig i bokens første del.
Kusinene Agnes og Molly lever tett. Agnes sitter i rullestol og fôrer scenograf Molly med ideer hun kan bruke i sitt arbeid med Strindberg-dramaet «Et drömspel». Begge elsker de sykepleieren Aksel som Molly er nygravid med. Aksels eks-kone Monika er kreftsyk og deres to barn Eilif og Ine overlates til de to kusinene, mens Aksel tar seg av sin syke eks-kone.
Slik Agnes og Molly samarbeider om Mollys scenografi, samarbeider de om å holde motet oppe hos barna. Tankevekkende er det at Agnes, tapseksperten, som har gjennomlevd et barns verste mareritt, å bli valgt bort til fordel for en karriere, sier at en mor blir aldri borte. Vi kan lese hennes handikap som et resultat av morens svik.
Skildringen av hennes liv i hjelpeløshet og ensomhet berører oss nesten ikke. Det løsner ikke før på slutten. Synd, for vi vet at forfatteren kan skrive så hjertene skjelver, hun er klok og seriøs og emnet er viktig. Men å skrive en like flott bok etter «Hav av tid» må antagelig være som å hoppe etter Wirkola.
BERIT KOBRO