Nils Chr. Moe-Repstad skriver nye dikt ut ifra steder der de gamle fortellingene har mistet sin gyldighet og de nye ennå ikke er blitt formulert.
Troens velprøvde arenaer er intet blivende sted for denne rastløse, melodisk stødige og språklig nøyaktige poeten. Han søker et mer troverdig hvilested for sin rotløshet, men han finner det ikke. Iallfall ikke med intellektet. Virkeligheten er for paradoksal. For å forstå tenkning må hodet kappes av.
Diktning er postulater i sand. De andres sang er poetens gravskrift. Og poeten selv er av idioters ætt, der han «/bokfører/bekjennelser av idioter/». Moe-Repstads korthugde og pregnante diktlinjer gjør inntrykk. De vitner om en kompromissløs poet som aldri lefler med leseren i formidlingen av en livsopplevelse preget av desperasjon, uendelighetens motsigelser, dødsbevissthet og lengsel etter oppvåkning.
Den burde være aktuell for mange. Men det er kanskje for mye forlangt. Det er ikke alle som liker å høre at skapelse og undergang kan oppleves som to sider av samme sak. Ikke i våre dager. Og ikke i dette landet.
ARNE HUGO STØLAN