Tveit begynner der han slapp i forrige bok, «Alt for Israel», i Libanon i 1978. De norske FN-styrkene fikk førstehånds kunnskap til israelernes brutalitet, og bidro til å endre den svært israelvennlige norske opinionen. Takket være egenrådige diplomater som Hans Wilhelm Longva, ble samtidig den første politiske tilnærmingen til palestinerne et faktum.
Tveit skriver utfyllende om de interne dragkampene i det norske utenrikspolitiske miljøet. Sett med dagens øyne virker det nesten utrolig hvor lang tid det tok før våre toppolitikere våget å åpent anerkjenne palestinernes rettigheter.
Denne forsinkelsen - vi var fortsatt mest israelvennlige i Europa - forklarer hvorfor vi i det hele tatt fikk en rolle i konflikten. Som Tveit skriver var det i realiteten Israel som valgte den «norske bak-kanalen» fordi de regnet med å få mye større uttelling for sine krav i Oslo enn i Washington.
Så det er ikke akkurat noen ærerik fremstilling av lille Norges store muligheter som fredsnasjon vi her presenteres for. Snarere tvert imot gir boken vektige argumenter for at vi er så umodne på menneskerettighetsfronten at vi nærmest ubevisst skiller mellom førsterangs og annenrangs mennesker. Det tok ikke lang tid etter signeringen av Oslo-avtalen før vi igjen var tilbake i sporet der, med Tveits ord; «Et godt forhold til Israel var det viktigste».
Forfatteren gjør på mange måter det norske initiativet til en parentes i historien ved å bruke de siste sidene på beskrivelser av Israels kontinuitet i sin maktpolitikk i regionen. Her må det vel legges til at det ikke bare er Norge og Israel som fremstår i et uheldig lys i Tveits fremstilling.
Både amerikanere og araberne gis en betydelig del av ansvaret for at det gikk som det gikk. Boken er i det hele tatt preget av en vilje til å forstå den større sammenhengen, og klarer på storartet vis å formidle en komplisert konflikt på en begripelig og tidvis svært spennende måte. Anbefales varmt.
STEN INGE JØRGENSEN