Hva Erik Tumyr vil med denne boken, og hvem han henvender seg til, er vanskelig å si. «Journalistjævler» er dels Tumyrs egen familiehistorie, dels selvforherligende rapport fra det forlaget kaller «en elitesoldat i nyhetsjournalistikken», dels forvirret mediekritikk.
I Tumyrs endimensjonale krigerunivers er whiskyflasken, bannskapen og kamuflasjeeffektene aldri langt unna. I fullt alvor skriver han om sitt møte med journalist Alf R. Jacobsen: «Han kunne drikke, banne og skape nyheter. En bedre læremester fantes ikke. Ikke for det - banne kunne jeg.»
Han forteller om penismåling på Tostrupkjelleren og tvilsomme typer som «Meter'n» og «Langbein», tar oss med på journalistiske «bukkeritt av ville helvete» og lurer på om sjefer som ikke vil ha hans «edelstener» av noen saker, har bomull i hodet. Klisjeene er konsekvent fremført i et flatt språk som grenser til det pinlige. Parodien føles faretruende nær.
Tumyrs manglende selvrefleksjon og distanse til det han rapporterer om, er med på å tegne et bilde av «journalistjævler» som et uvanlig folkeferd:
Forfatteren later til å se på seg selv som en slags rettferdighetens håndhever som lar skurkene smake «VG-pisken», men insinuerer at han gjerne lar seg styre av hevnmotiver, og forteller usjenert om hvordan han bruker sin gode venn Espen Lie til å true et menneske Tumyr selv er i konflikt med.
Han skriver at han får lyst til å begå selvmord når han ikke får «biffen alene» - en stor sak eksklusivt. At to kolleger blir satt i arresten, synes han er «litt komisk og kult».
Mediekritikeren Tumyr er vanskelig å få tak på: Han klager på at kravene til økonomisk avkastning har fått for mye å si i journalistikken. Samtidig får han ikke skrytt nok av sin nåværende arbeidsgiver, Se og Hør. Forstå det den som kan.
KÅRE BULIE