Avgått oslobisp Gunnar Stålsett ble i løpet av sine åtte bispeår kirkens tydeligste stemme i Norge. Med sin varme og sitt engasjement fikk han innpass og ble lyttet til i kretser der kirkens menn og kvinner ellers ikke lett når frem.
Denne samlingen på 22 prekener fra hans hånd minner oss på hvorfor. Med sitt klare, men billedsterke språk, former han budskap som er lette å forstå og som er egnet til å utfordre våre stivnede oppfatninger.
Når boken likevel ikke evner å begeistre like mye som hans «Hva er da et menneske?» fra 2002, er det av to grunner:
Fra et menneske med en slik formuleringsevne og en slik litterær kraft, må det være lov å håpe på noe annet enn gjenbruk av ting som er skrevet til andre anledninger. Så virkningsfulle som disse prekenene er på sitt aller beste, er de likevel ikke nye. Fire av de 22 tekstene er allerede å finne i andre bøker av Stålsett, og det virker rett og slett litt lettvint. Hans tale ved kronprinsparets bryllup er nesten blitt en klassiker. Men er det ikke å prøve å presse ekstra saft ut av en allerede tynet sitron å trykke den en gang til?
Den andre innvendingen dreier seg om formen. Prekensamlinger er som litterær form tradisjonsrik og velprøvd. Slike bøker snakker best til de kirkevante og de som føler seg hjemme i kirkerom og bedehus. Og de passer best til å bli lest i små porsjoner. Kjærligheten i tre varianter - til en selv, til gud og til andre mennesker - er en tråd gjennom boken. Men den komprimerte epistelformen gir mer rom for de slående formuleringer og de tankevekkende sprintløp enn for de virkelig lange linjer som det hadde vært interessant å se Stålsett trekke.
Mens vi venter på den boken jeg håper Gunnar Stålsett bærer på - en fascinerende og medrivende historie om et spesielt liv levd av et spesielt menneske - kan helt sikkert mange mennesker bruke denne nyeste samlingen til oppbyggelse og oppmuntring.
HANS-CHRISTIAN VADSETH