Erik Dammann har latt seg overtale av Aschehoug til å skrive selvbiografi, og godt er det.
Mannen har spilt en høyst sentral rolle i det norske alternativmiljøet siden tidlig på 1970-tallet, da han startet Fremtiden i våre hender. På et tidspunkt oppnådde han endog å samle tverrpolitisk flertall bak visjonen om en ny samfunnsutvikling, selv om de folkevalgte riktignok ikke klarte å omsette sine støtteerklæringer til handling.
Biografien er høyst lesverdig. Dammann mestrer genren svært godt, teksten er underholdende og interessant nesten hele veien. Folks oppfatning av en asket som vil ta livsgleden fra oss, blir torpedert.
Det var snarere slik at Dammann ble tvunget til å leve på et eksistensminimum, fordi han var redd for hva folk ville si om ikke nettopp han markerte klar avstand til forbrukersamfunnet. Fire ganger i året reiste han og kona til København for å spise og drikke og gå gatelangs med en feit sigar i hånden. Ingen som leser denne boken, vil være uenig i at det var ham vel forunt. Livet hans har vært svært innholdsrikt. Foruten de mange idealistiske initiativene har han gjort flere spennende reiser, skrevet 15 bøker og blitt oversatt til seks språk, fått en bråte med barn, inkludert foster- og adoptivbarn, og gjort seg fortjent til flere høythengende utmerkelser.
Selv potensielle lesere som hverken er interessert i biografier eller støtter Dammanns ideer, vil kunne glede seg over boken. Den gir en nærgående skildring av prosessen fra en storslått idé om forandring til forsøkene på å omsette den i praksis. Samspillet mellom alternativbevegelsen og mange norske samfunnstopper fremstår nesten forbløffende nært, og man kan undre seg med forfatteren om hvorfor kursendringen likevel uteble. Med andre ord et svært interessant stykke norsk samtidshistorie.
STEN INGE JØRGENSEN