Denne tyske samtidsromanen balanserer fint mellom det lett komiske og det tungt alvorlige.
Den lettere livsudugelige unge mannen Henry Neff synes selv han har funnet drømmejobben: På jernbanens hittegodskontor kan han leve en rolig tilværelse, en søvndyssende rutinejobb fri for karriereforventninger og trygt skjermet av skjemavelde og tungrodd byråkrati. Her finner han også selskap i sine eksentriske kolleger, og kan hengi seg til en flørtende forelskelse i sekretæren Paula. Dessuten er arbeidet på hittegodskontoret en grei måte å slippe unna kravene fra det store familiefirmaet, som han på ingen måte kunne tenke seg å overta ansvaret for.
Denne nærmest indolente tilværelsen blir imidlertid raskt forstyrret. Det er samfunnet der ute som likevel trenger seg på. Strukturelt i form av strenge rasjonaliseringskrav og bemanningsreduksjoner - noe som truer med å sette hele den interne arbeidsplassbalansen i fare. Personlig i form av møtet med den unge russiske matematikkforskeren Fjodor og hans erfaringer som fremmed i det tyske samfunnet. Det viser seg at heller ikke Henry i lengden kan unngå å forholde seg til mer enn sin egen, lille verden.
Siegfried Lenz (født 1926) er en usedvanlig finstemt forfatter, en mester i antydningens kunst. Hans skrivemåte kan best beskrives med ordet fingerspitzgefühl. Ikke minst ser man det i hans fremstillinger av den underliggende aggressiviteten, og tidvis de direkte voldsutbruddene, som preger så mange av relasjonene i denne boken. Selv om Henry Neff er en typisk «litterær» ung mann, er han også en skikkelse vi alle kan kjenne oss selv igjen i.
SINDRE HOVDENAKK