Det blir liksom med tilløpene i Erlend Loes nye roman «Volvo Lastvagnar».
Der fjorårets «Doppler» var en overbevisende oppvisning i heidundrende skrivekunst og munter misantropi, blir «Volvo Lastvagnar» nærmest som en rekke mer eller mindre ukonsentrerte småhistorier.
Opprøret mot flinkheten, som på mange måter bar «Doppler», går raskt i oppløsning og erstattes av en frustrerende tomhet. Så vel hos bokens hovedpersoner som hos leseren.
Vi møter altså igjen den lille samfunnsopprøreren Andreas Doppler, hans sønn Gregus og den unge elgen Bongo, der vi slapp dem for et år siden. På vei inn i de värmlandske skoger «på jakt etter gode mennesker og tegn på anstendighet». Tilsynelatende finner de det de leter etter i de to sterkt aldrende eksentrikerne Maj Britt og von Borring. Den første en hasjrøykende og misforstått undulatvenn, den andre en fugletittende og utendørssovende godseier.
Men Doppler har neppe valgt seg de mest konstruktive allierte i disse to. Ganske snart erstattes opprør av apati, og både Gregus og Bongo ser sitt snitt til å stikke av. Nesten like hurtig blir det klart at Dopplers prosjekt aldri har handlet om noe utover ham selv, og derfor heller ikke har tilstrekkelig motstandskraft mot samfunnets kompakte sosialisering. Resultatet blir en retrett i kaos, en retrett uten ære. Et antiklimaks.
På sitt beste kan fremdeles Erlend Loe skrive partier av svært høy humoristisk klasse. Her finnes scener der språk og handling balanses fint, og den typiske Loe-humoren er gjenkjennelig. På sitt verste blir han slitsomt selvrefererende og metaironisk. Det kan se ut som om naivismen har nådd veis ende om bord i «Volvo Lastvagnar».
SINDRE HOVDENAKK
Erlend Loe:
«Volvo Lastvagnar»
220 sider
Kr. 285,-
Cappelen