Den tidligere NRK-kjendisen Andreas Lunnan er en uheldig mann. Han er, til tross for utmerket fysisk form og sunn livsstil, blitt angrepet av meget alvorlige hjerte-kar-sykdommer ikke mindre enn fire ganger.
38 år gammel fikk han hjerteinfarkt. Siden er han også blitt rammet av blodpropp, hjerterytmeforstyrrelse og hjertesvikt. Alt dette gjør Lunnan til en legmann med de beste forutsetninger for å si noe interessant om hjertelidelser og helsevesenet som håndterer dem.
I «Hjertebanken» henvender han seg til andre hjertepasienter og deres pårørende. Lunnans forsøk på å fortelle sin sykdomshistorie og gi råd om hvordan andre bør håndtere problemene, virker velmente. Men i boken kjemper selvsagte banaliteter om plassen fra første til siste side.
Enhver som har vært langtidspasient, vet at det er viktig å tenke positivt. Betydningen av opptrening og å snakke med andre i samme situasjon, kan knapt kalles nyheter. Språket de presenteres i, er like flatt som rådene selv. I løpet av 27 års kontakt med helsevesenet, har Lunnan flere ganger fått dårlig behandling. Men det som kan ligne tankevekkende kritikk, avfeier han selv med at dette ganske sikkert er blitt bedre i dag.
For Lunnan er en positiv mann som later til å mene at så lenge man holder motet og den fysiske formen oppe, vil det helst gå bra. Han er en typisk «flink» pasient, med mange spørsmål til legene og ressurser nok til å trene seg opp igjen til milelange sykkelløp. Men noen dypere refleksjoner om helse og lidelse er «Hjertebanken» blottet for. «En livsbejaende bok», kaller forlaget den. Man må kunne kreve mer av en bok om livstruende sykdom enn som så.
KÅRE BULIE