Tale drar til Jæren for å besøke sin tjue år eldre venninne Mimi som har flyttet tilbake til barndomshjemmet.
De ble kjent flere år tidligere da Mimi foreleste på kunsthøyskolen i Hamburg hvor Tale var en begavet student. Nå forbereder Mimi sin første separatutstilling, mens Tale ikke har klart å satse på talentet og driver med kunstformidling.
Det første møtet etter mange år blir en blandet opplevelse for dem begge. I tillegg ligger uløste konflikter i bakgrunnen; de har hvert sitt utilfredsstillende kjærlighetsforhold å rydde opp i, samtidig som uavklarte reaksjoner på dødsfall i den nære familie kompliserer hverdagen for dem begge. Det er altså mange og store temaer Anne Geitanger gir seg i kast med i sin lille debutroman «Incontro».
Og det spørs om de ikke blir for mange og for store for det begrensede formatet hun har valgt. Oppslagene krever romanens tyngde og bredde i utarbeidelsen, mens Geitangers form avgjort ligner mer på novellens.
Her er fine øyeblikksbilder, flotte komprimeringer av synsinntrykk og stemninger fra møter mennesker imellom. Men så er det så mye alvorlig og viktig som skal formidles at den anekdotiske og temmelig uoriginale historien ikke dekker alt sammen.
Dermed blir teksten mer pratsom og påståelig enn godt er, hvor den skulle vært pregnant og selvdrivende. Med effektiv beskjæring kunne dette blitt riktig bra. Det er overraskende at Anne Geitanger med mange år på baken som profilert forlagsredaktør, ikke har sett dette selv.
KNUT FALDBAKKEN