En fraskilt svensk mor som arbeider med arkeologi i Hellas, reiser høsten 2004 hjem til Stockholm. Hun skal besøke sin vidt bereiste sønn Henrik som har en leilighet der. Hun finner sønnen død i sin seng, myrdet etter det hun forstår.
Politi og rettsmyndigheter mener imidlertid noe annet; selvmord med sovepiller. Men moren Louise Cantor er standhaftig: Sønnen er drept. Hun gir seg ut på en reise i hans fotspor for å avsløre morderen. Og hun finner ham - etter en lang tur som ender i en elendig og ufyselig dødsleir for AIDS-syke i Mosambik.
Henning Mankell har skrevet ypperlige krimromaner. Men også «rene» romaner. «Kennedys hjerne» er begge deler. Gjennom Louise Cantor opplever vi en gruoppvekkende virkelighet i Afrika - med millioner av HIV-smittede, AIDS-syke, døde og døende. Vi blir stilt ansikt til ansikt med kyniske hvite leger som prøver på å utnytte de syke.
De eksperimenterer med pasientene, gir dem injeksjoner og «prøvekluter», alt for å finne frem til en virksom vaksine mot AIDS. Et botemiddel som det kan gjøres store penger på, særlig kanskje i den hvite del av verden som sitter med midlene. «Medisiner er råvarer som kan være like mye verdt som edelstener.»
Dette må være Mankells alvorligste bok. Ikke bare ferdes vi i fargerike og interessante miljøer både i Nord-Sverige, i Australia, i Spania og først og fremst Mosambik. Det hele bæres også oppe av en kraft, et raseri og et engasjement for alle de fattige i verden som er makeløst. En nifs erkjennelse av at vår verden befinner seg i en stadig større elendighet: Vi er på vei mot den endelige katastrofen! Afrika er i ferd med å bli utryddet. Og hva med oss i Europa? Hva med vår mangel på moral, vårt umettelige pengebegjær?
Hovedfienden i dette drama om liv eller død for oss alle, det er etter Mankell begjæret etter penger. Det utsetter mennesker i dag for de mest utrolige og skamløse lidelser. «Hvert sekund av døgnet flytter grådigheten sine posisjoner fremover - grådigheten er i ferd med å oppnå verdenshegemoni.»
Hele Mankells bok viser konkret at det ingen grenser finnes for hva mennesker er villige til å gjøre av grådighet.
Boken inneholder svakheter. Eventyret om president Kennedys forsvunne hjernehalvdel er en av dem, det har lite med bokens hovedtema å gjøre. Langtekkeligheten som tross alt vinner innpass her og der, er en annen. Likevel: En rystende, god og meget tankevekkende roman.
YNGVAR USTVEDT