Har vi ham nå?

Vokst opp på Oslos vestkant, i en rik, besteborgerlig familie. Intelligent, bråmoden, men tvisinnet - med en trollsplint i øyet.

Det kunne vært Johan Borgens romanskikkelse Lillelord. Men historien om Tor Erling Staff i Håvard Rems orddrakt er ikke fiksjon. Det bare minner om.

Og etter 288 sider om Norges mest omstridte og trolig mest rakryggede juridiske kranglefant, er det naturlig å spørre, med en omskrivning av den samme Borgen: Har vi ham nå? Neppe fullt og helt. Men samarbeidet mellom Rem og hovedpersonen gir oss nye biter i det som for oss utenforstående er puslespillet Tor Erling Staff.

Og kanskje mest overraskende av alt: Ingenting er egnet til å overraske. Heller ikke det faktum at Staff som 12-åring, skal man tro hans versjon 60 år etter, lot seg sjekke opp av en voksen mann. Uten skyldfølelse. Uten angst. Uten skam. Slik var det bare, sier han med krav på å bli trodd. Og blir det. Psykologer kan sikkert analysere dette innblikket i Staffs tidlige seksuelle erfaringer, og finne forklaringer her på hvorfor han siden ble som han ble. De innbitte Staff-haterne - og dem er det mange av - vil sikkert nok en gang rase fordi han igjen fremstiller et seksuelt forhold mellom et barn og en voksen som noe annet enn overgrep.

Dermed er alt som normalt; ved kun å være den han er, klarer han å utløse gud-vet-hvilket-nummer i rekken av debatter som har fulgt denne mannen gjennom mer enn 50 år. Han blir visst aldri lei av å provosere, og mange blir aldri lei av ham heller.

Jeg hører til blant dem og står tilbake med enda større respekt for et uredd menneske etter å ha lest boken. Og med en følelse av at jeg kanskje skjønner litt mer av hvem han egentlig er.

Staff må selvsagt ha hovedæren for det. Rem fortjener også sin skjerv. I en god veksling mellom intervju, historikk og egne observasjoner driver han historien fremover - fri for mimring om alle Staffs store saker. I stedet er noen av de virkelige høydepunktene viet egne kapitler, men heller ikke de fremstår som rekapitulering av hva som skjedde den gang da. Oftere er det Staff som i ettertid gir interessante vurderinger av sin egen innsats.

Hans roller som venn, elsker, kjæreste, ektemann, far og homofil partner viker han heller ikke unna å vurdere. Gjennom privatliv og yrkesutøvelse går en rød tråd: å ikke forråde det som for ham er sant. Enkelt kan det ikke ha vært. Ikke for Staff og ikke for dem rundt ham. Men for Staff virker det som om alternativet hadde vært verre.

Som et spennende bilde av dette ytterst nødvendige og verneverdige motstrømsmennesket, står boken fjellstøtt. Uansett hva man måtte mene om Staff, bør det også mane til ettertanke at mange av hans utskjelte meninger fra den gang da, nå er blitt stuerene.

Men har vi ham nå? Jeg tviler på det, og tviler på at vi noen gang får det. Det er derfor han kommer til å fortsette å være førsteside-Staff.