Den femte Pondus-boken blir naturligvis en suksess. Vi får akkurat det vi vil ha og forventer.
Det ville vært en større overraskelse om et Pondus-album var dårlig enn om Rosenborg rykket ned. Men her er alt som det skal være, Øverli har riktignok latt karakterene utvikle seg en liten smule over årene, men han har på ingen måte fjernet seg fra vinnerformelen.
Boken er proppet med striper der hver eneste rute har tegninger og tekst som i seg selv er hysteriske, for så å avsluttes med en skikkelig punchline. Stripekunst på sitt beste.
Det er temmelig imponerende at serien fortsatt holder så høy kvalitet som man finner i «Fem rette». Hvem skulle trodd at en busskjørende Liverpool-tilhenger og en slubbert av en Leeds-fan kunne treffe så massivt inn i den norske folkesjela (de fire første bøkene har solgt i 200000 eksemplarer)?
Øverli lar bikarakterene spille ut sine roller, Påsan snubler inn i puberteten, Beate blir stadig litt finere, Turid-Laila har sine gullkorn, for å ikke glemme Else og Günther, den eneste som foreløpig holder seg statisk er Jokke. Har man fulgt litt med, så vet man jo at det nærmer seg ekstraomganger for Singel-Jokke og alle hans ubegripelige damer.
Så det er bare å nyte det mens man kan. Det er dog fortsatt litt skuffende at ikke alle sidene er fargelagt, og det er faktisk noen striper som er ganske døve, ikke minst «Jokke lager mat»-gjengangeren som må ha sneket seg inn mens skaperen feiret etter Champions League-finalen i våres.
Men selv den finalen hadde vel noen sekunder som var middelmådige.
MORTEN ABRAHAMSEN