Unni Lindell har skapt en lønnsom vekstnæring av sine mareritt og sin angst. I kriminalromanen med den symbolmettede tittelen «Orkestergraven» er Lindells ofre, forbrytere og politifolk så levende at de kunne stått bak deg i ICA-kø. Hun har også skapt et av de mest sammensatte og innlevende morderportrett jeg kan huske å ha lest.
- Det såre har gjort ham slem, som forfatteren sier. Plottet er et mesterstykke - enkelt, men vanskelig, for nøkler og blindspor er uhyre profesjonelt dosert.
Språket hennes er flott, noen ganger med enkle bilder som åpner for brå innsikter. Spesielt god er hun til å skildre angst. Cato Isaksen reagerer sterkt når han oppdager at morderen kjenner minstesønnen hans og til og med har vært på kontoret hans, da renner uhyggen som en gul strek langs ryggen.
Intuisjon
Navnemagi har hun også kostet på seg. Mordofferet heter Siv Ellen Blad og eks-mannens nye samboer Beth Hvinden. En av skurkekandidatene heter Gorm Gimle - som trigger tanker til satanisme og kirkebranner.
Cato Isaksen er tilbake med sin intuisjon og sine hverdagsutfordringer. Den tøffeste er hans problemer med å følge opp barna sine. Han har mareritt om å miste dem i tsunamien.
En musiker myrdes like ved hjemmet sitt på Vinderen i Oslo, der hun bor sammen med sin tenåringsdatter. Ikke langt unna bor hennes nylig utflyttede mann med sin nye samboer. Den myrdede har måttet jobbe på postkontor og leie ut kjelleren i huset sitt for å klare økonomien. Hun har også opplevd et postran på jobben.
Boken sirkler rundt de vanligste mordmotivene, sterke tapsfølelser og penger. Følelsene er oftest knyttet til vonde barndomsopplevelser.
Om Lindell peker på noe, må det være at å ta godt vare på ungene er et spørsmål om liv og død. «Orkestergraven» er et høydepunkt i Lindells forfatterskap.
BERIT KOBRO