Kjell Ola Dahl har vunnet seg et navn som krimforfatter både her hjemme og ute. Han skriver godt - ofte medrivende.
Dessverre står ikke hans nye bok om «Den fjerde raneren» på høyden med de tidligere. Det vil si: Han er fremdeles en utmerket skildrer av de mørke sider ved vår hovedstad - søppel-Oslo, all lorten her i byen, miljøet omkring de løse fugler som holder til på Plata og i containerne på bryggen.
I tvilsomme klubblokaler på Alnabru og annensteds og i glorete tatoo-butikker med veggene fulle av kitsch. Interessant, sikkert, for enkelte, men langt fra alle. Verre er det at selve storyen er svak og etter hvert kjedelig.
Politimannen Frank Frølich blir på ytterst selsomt vis, under et ran i en butikk, stormforelsket i en vakker, men også tvilsom kvinne. Hun er søster av og samboer med en kriminell av verste skuffe. En bror som har begått flere ran sammen med to andre forbrytere, blant annet har de drept en ung Securitas-vakt nede på bryggen. Selv blir broren drept - antageligvis av en «fjerde raner». Men hvem er det? Dette er gåten i boken.
For så begynner ting å skje. Den vakre søsteren forsvinner på mystisk vis. Hennes lesbiske kjæreste - Frølichs argeste rival - blir drept av ukjente grunner, hytta hennes i Valdres brent ned til grunnen, benrester funnet i asken. Frølich selv blir innblandet i historien og kommer i sine overordnedes søkelys, blant annet er den tidligere mye omtalte Gunnarstranda skeptisk til ham. Stadig nye elementer kommer til, hele handlingen utvikler seg til det rene puslespill med biter fra forskjellige esker. Flere av personene er godt tegnet, og miljøbeskrivelsen er ganske treffende. Dahl kan dette med underverdenen her i byen. Men hele greia blir etter hvert for innviklet og rar til å bli skikkelig spennende.
YNGVAR USTVEDT