Da brøt de opp fra fortiden, europeerne både i vest og øst, syd og nord, da var de skapende som aldri før, og da tok de også den suverene ledelse i verden.
De revolusjonerte hele den menneskelige tilværelse med sin teknikk. De kvittet seg med despoter og tyranner, innførte parlamentarisme, konstitusjonelle forfatninger og demokrati. Og de formerte seg som aldri før, la størsteparten av kloden direkte under seg. Ofte med ytterst tvilsomme metoder, for å si det mildt.
Hva som skjedde i hvert enkelt land, det er temaene i Alnæs' siste bind i serien «Historien om Europa», det er det han skriver om. På en blendende måte når sant skal sies. Dette siste bindet er kanskje enda bedre fortalt enn begge de to foregående.
Alnæs skriver så lett og så spennende at det blir som å lese en roman, eller rettere: som å lese en serie romaner. Borte er historiebokens mengder av årstall og kongelige, det er livet selv som utfolder seg for våre øyne. Ja, det har vært en ny fest å følge beretningen om alt det rare som fant sted på 1800-tallet, om alle de mange ytterst særpregede menneskene som levde da og gjorde store innsatser på alle tenkelige områder.
Ikke et dødpunkt har jeg opplevd under lesningen, den har utelukkende vært morsom, lærerik og avvekslende. Så skal da Karsten Alnæs hylles? Det skal han. Maken til levende historieskrivning har i alle fall undertegnede ikke vært borte i før. Det kommer nok for en stor del av at forfatteren besitter pedagogisk-litterære egenskaper av rang.
Han vet å konsentrere fremstillingen omkring interessante enkeltpersoner, omkring konkrete betydningsfulle menn og kvinner. Han vet å fortelle om hverdagslivets detaljer, om hva folk spiste, hva de fordrev fritiden med. Han har også grepet på dette å komponere en historie om et enkeltmenneske samtidig som han evner å disponere et veldig og uoversiktlig materiale. Og ikke minst: Han kjenner avskriftens hemmelighet til bunns nå, han vet å sitere fra det beste andre har skrevet, vet å gjengi spennende avsnitt fra andres bøker. Dette er også en kunst.
Stjeler han da? Både ja og nei. Han redegjør, i alle fall som oftest, nøyaktig for hvor sitatene (også de skjulte) kommer fra, anvender hyppig anførselstegn ved direkte avskrifter, opplyser i egne fotnoter hvilke kilder han til enhver tid har brukt, hatt nytte av eller tatt ideer fra. Jeg kan ikke se at det er noe som helst å beklage seg over i forfatterens kildeangivelser denne gang.
Han plagierer, ja visst - og bekrefter dermed sannheten i gode, gamle Egon Friedells ord i sin kulturhistorie om at «alle som er ved sine fulle fem, er uavbrutt nødt til å plagiere.»
YNGVAR USTVEDT