Danielsen planter dikter-jeget i en landlig setting («Eg/er av 17 generasjonar landbruksvirke») omgitt av tjukk slekt og kraftige naturinntrykk. Men det er lekenheten i bilder og rytmer som driver tekstene fram og gjør samlingen til en uvanlig frilynt og utradisjonell variant av heimstaddiktning.
Innimellom serveres brokker av en kjærlighetshistorie, der det smått komiske gjerne overstråler det skjebnetunge. Brødre og søstre, tanter og onkler, mor, far og bestefar entrer scenen i absurde og tvetydige opptrinn. Og «/..Kjønnshåret til Herkules er som druer/ der han står, med tre epler i høyre hånd.»
Det er ikke alltid forfatteren kommer helt i mål med diktene. Noen, særlig enkelte av de korte, blir for vage og blasse. Andre overdriver prate- og reglestilen; repetisjonene binder mer enn de løser, diktene får noe uferdig og skrivekursaktig over seg. Men Danielsen er en poetisk luring. Hun har nok flere hengekøyer på gang.
ARNE HUGO STØLAN