Kay Scarpetta har lagt livet som offentlig ansatt rettsmedisiner bak seg, og startet sin egen praksis som privat konsulent. Men allerede på første side i årets Cornwell-grøss roper fortiden på vår gamle venninne.
Av en eller annen merkelig grunn (som denne leser aldri helt forstår) sier hun ja til å hjelpe til i en vanskelig sak, der en tenåringsjente er funnet myrdet. Ropet om hjelp kommer fra Joel Marcus. Mannen som tok over jobben hennes i Richmond.
Arbeidsplassen Scarpetta har forlatt etter å ha følt seg motarbeidet av alt og alle. Og vi som har lest mange av Cornwells Scarpetta-romaner, vet det: Jo mer furten og forurettet forfatteren er på vegne av sin hovedperson, desto morsommere blir det. Dessuten blir det tidvis gnistrende spennende, så lenge Cornwell holder seg sånn noenlunde innenfor rimelighetens grenser.
Det vil si at hun nøyer seg med ondskapsfulle psykopater, og ikke begynner å nedkalle djevelen i menneskelig gestalt. Det fikser hun - så vidt - i «Spor». Som er den beste kriminalromanen hennes på flere år; den er til og med god. Og Scarpettas trofaste følgesvenn Marino er fullere og spydigere enn på lenge.
Ellers gjelder den samme kjøreregelen som alltid ellers når man skal lese Cornwell: På med munnbind og engangshansker, for her er likene nesten aldri ferske.
INGVAR AMBJØRNSEN