I boken som foreligger på norsk nå, møter vi en aldrende forfatter som har opplevd det samme. Han sitter i en fattigslig leilighet i Budapest og prøver å skrive om det i en roman. Etter mange års iherdig arbeid med dette får han boken ferdig. Innleverer den så på et forlag. Der blir den refusert. Boken er en fiasko.
Hvorfor? Forlaget sier at fascismen er det skrevet så mye om nå, den interesserer ikke lenger. Dessuten er den dårlig, skrevet uten litterær begavelse.
Dette sender forfatteren ut i dyp fortvilelse og får ham til å tenke grundig gjennom hva litterær begavelse egentlig er. Hva er det å skrive? Er det mulig å skrive om noe selvopplevd og gjøre det til kunst? Når det selvopplevde blir skrevet ned, forvandles det jo til noe annet! Dessuten: Kan man være sikker på at man husker riktig? Hva var det som egentlig hendte?
Den aldrende forfatter går i spinn når han til slutt forstår at han aldri kan omsette sitt eget liv i litteratur, aldri fortelle «sannheten» om Auschwitz.
Det som redder ham ut av den totale håpløshet, er en ny bevissthet om at det går an å skrive en rent fiktiv roman om grufullhetene. Hvilket han også begynner på. Og avslutter. Halvparten av «Fiasko» er en ny roman, en bok om en ny forfatter. En fortelling om en mann som lever i et totalitært samfunn, en kafkaliknende verden som vel aldri har eksistert. Forfatterens egne erfaringer og minner kan smeltes inn i den her og der, men hovedsaken er at den er et fantasiprodukt.
Slik tolker i alle fall undertegnede denne merkelige og tunge bok. For tung er den. Den stiller store krav til leseren. Men så gir den mye også. Selve skriveprosessen er det vesentlige i boken, dens egenart, forutsetninger og mange utfordringer. Det er jo også et interessant tema.
YNGVAR USTVEDT