Myndighetene trenger dem for å redusere arbeidsløshetstallene og vise handlekraft. Arbeidsledige trenger dem for lønnen og for ikke å bli apatiske. Magnus Mills «Plan for full sysselsetting» raljerer over et engelsk tiltak.
Med intenst gravalvor og stor detaljrikdom skildres Univan-prosjektet. Rundt omkring i England er det mange Univan-depoter. Mellom disse kjører Univan'er etter en nitid oppsatt kjøreplan med deler til nye Univan'er. Det som produseres på de ulike depotene, er flere varebiler, som kan sysselsette flere. Sånn går prosjektet der arbeiderne beveger seg rundt som kjøperotter inne i løpehjul.
Her er et komplisert hierarki med regler og koder.
I administrasjonen finnes folk med gull-og sølvmerker. Absolutt alle sitter pent når de dukker opp og inspiserer. Prosjektet er uproduktivt og meningsløst. Aktiviteten er poenget, ikke resultatet.
Etter hvert splittes arbeiderne i to leire, heldagistene og tidligkvelderne. Skal vi le, gråte eller gjøre opprør mot elendigheten?
Mills satser på utlevering, flir og galskap. Kjøreplanen på bokens bakside får deg i hvert fall til å flire. Verre er det med resten av boken, til tross for et strålende konsept. Skal latterdører og kneggefrekvenser åpne seg, trengs det mer temperatur, tempo og overskudd. Grei oversettelse av Hege Mehren.
BERIT KOBRO