Den slitesterke pakistanske klassikeren «Tapte generasjoner» av Abdullah Hussain er vakkert sydd sammen og med lettfattelig symbolikk som i Isabel Allendes «Åndenes hus», men uten den magiske realismen.
Vi kan avlese en nasjons tilblivelse via en families skjebne. For riktig å understreke at dette er fiksjon, varter forfatteren opp med flere versjoner av romanens begynnelse. Fremfor alt er boken spennende, fascinerende og interessevekkende, men den rører ikke ved følelsene. Kanskje beror det på oversettelsen. Den er gjort fra engelsk, ikke fra urdu.
Naim, sønnen i en bondefamilie, gifter seg med en rik jordeierdatter, Azra. I første verdenskrig slåss han for britene og mister en arm. Denne ydmykende hendelsen driver ham inn i opposisjonsbevegelsen mot britene, som senere ble til Det indiske kongresspartiet.
Etter at annen verdenskrig er slutt og britene så svekket at de må trekke seg ut av India, nører de opp under gnisningene mellom hinduer og sikher på den ene siden og muslimer på den andre, slik at det blir en åpen konflikt. Naim innser at han ikke er trygg i India, og flykter til Pakistan. I den grad det er mulig å bedømme oversettelsen, er den fullt akseptabel. Denne boken bør leses av flest mulig og blir forhåpentligvis obligatorisk for norsk-pakistanere.
BERIT KOBRO