I 1983 utga spenningsforfatteren Lewis Perdue denne romanen, der hovedtema er jakten på glemte/skjulte verker av Leonardo da Vinci. Etter Dan Browns suksess med romanen «Da Vinci-koden» har Perdue saksøkt ham for plagiat.
Begge bøkene har et nyforelsket par som hovedpersoner, prester som fiender, og hemmelige vitenskapsmenn som allierte.
Bøkene er likevel svært ulike. Der Brown skaper et underholdende tett og spennende nettverk av vitenskap, mytologi, legender og religiøse dogmer, leverer Perdue en pinlig enkel og svært lite engasjerende fortelling.
Her handler det om jakten på et nytt supervåpen, basert på Da Vincis ideer. Her er ikke snev av Browns hovedplott, ideen om at Jesus aldri døde på korset, men ble stamfar.
Personskildringene her er tørre som papp, selv Dan Browns ganske så klisjéfulle persongalleri fremstår briljant i sammenligning. Dramaturgien humper og bremser. En i og for seg brukbar plot-idé faller sammen, rett og slett fordi forfatteren ikke skriver særlig godt.
Nyutgaven har fått innkastet elementer fra terroren mot World Trade Center, innføringen av euro og andre moderniteter. Dermed svekkes både troverdighet som «original» - og den smule flyt som måtte ha vært i teksten, blir effektivt sabotert.
Spesielt er voldsscener og annet drama inntil det ufrivillig komiske skildret.
Det mistenkes at den norske oversetteren på ingen måte har evnet å tilføre noe positivt. Språket er klønete, grammatikken stotrende og full av feil. Oversetteren klarer for eksempel å bruke ordet «som» inntil fire ganger i samme setning. Resultatet blir en semmer lesestund.
MAY GRETHE LERUM