Turki al-Hamads «Adama» er noe så sjeldent som en rett fra levra situasjonsrapport fra en av klodens mest kvelende menneskelige og politiske diktaturer, Saudi-Arabia.
Forhåpentlig får den mye oppmerksomhet, ikke så mye for sine litterære kvaliteter, men på grunn av stoffet. Litterært sett er den tradisjonelt fortalt og klisjépreget. Men i Vesten er vi ikke bortskjemt med innsiderapporter fra den kanten. Al-Hamads forfatterskap har utløst fire fatwaer. Likevel bor han i Riyadh. Han sier: «Der jeg bor finnes det tre tabuer: religion, politikk og sex. Jeg skrev denne trilogien for å endre tingene.»
Klemmer godt
Selv om trykkokeren er verst for kvinnene, klemmer den godt rundt mennene også. Forfatteren gir stemme til atten år gamle Hisham, en naiv, lesesugen idealist som sluker alt han kan av litterære verdensklassikere, marxistiske og pan-arabiske politiske tekster og Supermann.
Det går som det må gå - han innrulleres i dissenterorganisasjon fordi han ønsker endringer. Men organisasjonen er talentløs og slapp, sterkt preget av undertrykking. Bevegelsens standpunkter virker avgjort på forhånd. Den klarer ikke å frigjøre seg fra landets totalitære tradisjon som overleveres med morsmelken. Om de oppdages, er konsekvensene skrekkinnjagende.
Bokens sterkeste partier er skildringen av angsten for arrestasjon, tortur og død. Ikke nok med at Hisham spiller russisk rulett med sitt og familiens liv med sin virksomhet, seksualiteten hans våkner for alvor. På toppen av alt forgudes han av sine foreldre, enebarn som han er. Saudiske ungdommer måtte da på sekstitallet - og nå - snike seg til sine små smuler av erotikk og sex bak ryggen på sine foreldre og samfunnet. Det er bare å bøye seg i støvet for hvor mye sånt saudiske ungdommer klarer å bedrive tross alt. Vi venter spent på fortsettelsen. Anne Aabakkens oversettelse virker helt grei.
BERIT KOBRO