Storartet fra Grønland

For å si det med en gang: Hanne Marie Svendsens nye bok er en av de beste historiske romaner som har kommet ut i Norden.
Store ord, ja vel, men berettigede. Personene virker levende og sanne. Handlingen er spennende og innholdsrik, av og til meget dramatisk. Det historiske og religiøse stoffet er dokumentarisk til det ytterste. Og de storslåtte naturbildene gjør sterke og varige inntrykk - vi befinner oss jo på Grønland, midt i en funklende og eventyrlig verden blant blomster og gress, isfjell og breer - alt sammen under det evig blafrende nordys.

Tiden er den urolige og farlige omkring 1350. Den gang da Svartedauen herjet, da kirker og trosretninger vaklet og ga rom for kjetterske tanker, da selve det nye Europa ble født.

Hovedpersonene Unn Ingunnsdatter og Ingebjørg Bjørnsdatter er bondedøtre som inngår et fostersøskenskap i et kloster og holder sammen hele livet. Unn stammer fra en gård som ble kalt Stjernesteinene: Det lå noen gule stein i vannkanten der, men både de og gården ble oversvømmet av havet og liggende og glitre under vannet. - Den er min, sier Unn, den kan ingen ta fra meg.

Hun vil videre, intelligent og fremfor alt vitebegjærlig som hun er. Hun vil ikke bli stengt inne, hun vil lære alt, reise ut i verden og oppleve uten at noen skal bestemme over henne. En god del realiserer hun også. I alle fall toner tidens åndelige strømninger sammen i henne. En spennende og interessant skikkelse.

Romanen rommmer ellers et vell av personer - trofaste slitere og fangstmenn, men også tullinger og tverringer, trollmenn og religiøse fanatikere som håner den offisielle kristendom og skjender kirken på grotesk vis. Vi møter prester og klerker og ikke minst nonner som alle har sitt å stri med.

Et mesterlig verk

Nonnene sliter med en innbyrdes misunnelse og splid som gjør klosteret deres til et utrivelig sted. Oppblåste embetsmenn og autoritæreprelater gjør ikke stemningen i kirken stort bedre. Blant annet stiller de seg i spissen for en forfølgelse av urinnbyggerne, eskimoene, som virker opprørende. Likevel oppleves Svendsens bok som noe ytterst positivt og livsbejaende. Forfatteren er rett og slett glad i alle de mennesker hun skriver om. Og skrive, det kan hun. Som få andre i dagens Danmark.

Et mesterlig verk, altså, en bok det har vært en opplevelse å fordype seg i. En bok som stimulerer trangen til mer levende historie og kunnskap om fortidens mennesker. Et skriftstykke som gir en lyst til selv å få komme til dette landet som så åpenbart ikke ligner noe annet land.