Philip Roth er en av de store moderne amerikanske forfatterne, «Menneskemerket» kom ut i 2000 og foreligger nå på norsk. Det er en bok som ikke er helt uproblematisk.
Roth bruker sitt litterære alter ego, Nathan Zuckerman, til å fortelle historien om professoren Coleman Silk.
En person som har havnet i unåde etter en uheldig bemerkning som blir tolket rasistisk. Problemet er det blir litt krøkkete i starten ved at det fortelles gjennom Zuckerman, som blir oppsøkt av Silk for at han skal skrive om det hele, slik at sannheten kommer fram.
Dermed må alt filtreres gjennom en forteller som selv ikke kjenner historien, her klarer selv ikke en forfatter av Roths format å få det til å gli knirkefritt. Det blir gjenfortellinger av andres historier, en form som er vrien om man vil ha flyt i det som fremstilles, med de mange språklige omveiene som må tas for å finne utsagnenes avsender.
Handlingen er lagt til 1998 og løper parallelt med Clintons tilsøling av en ung kvinnes kjole i det Hvite hus. Som i den historien handler Silks om hvem som forvalter sannheten, og hvordan viljen til å finne et resultat som passer, lett kan overskygge de helt åpenbare fakta.
Det ingen vet, og som Zuckerman først finner ut etter en stund, er at den jødiske professoren Silk faktisk er en farget mann, altså en neger. Han har på et tidspunkt i livet, godt hjulpet av en lys hudfarge, tatt en identitetsmessig u-sving. For Silk blir dette hans livs ukjente og udetonerte bombe.
En tredjedel inn i boken løsner det, og på en krimboks vis er den full av overraskelser, dessverre gjelder dette også oversettelsen. Den har stadig vekk feil setningsbygning og tullete setninger som: «Hun hadde ikke vært her regelmessig siden etter at barna døde, [...].» Med «Menneskemerket» har Roth skapt en moderne amerikansk tragedie, ikke uten glipptak, men et fascinerende prosjekt der spørsmålet om hva som er sant, gjennomsyrer fortelling så vel som karakterer.
MORTEN ABRAHAMSEN