Med utgangspunkt i barndomsopplevelser fra familiegården, i oterfiske og slaktetid, i rottefeller bak fjøstrappa, i stormdager som river tuntreet over ende og sender steinras nedetter fjellsidene. I en fangstnot med forvillede fugler, meisler hun fram dikt som reiser seg ut av hverdagen og blir stående som mangesidige bautasteiner i leserens bevissthet.
Ofte har de karakter av små prosapoetiske fortellinger som dreies inn mot en åpen, mangetydig og tankevekkende avslutning. Det er også en fin bevegelse og sammenheng gjennom de fire bolkene i samlingen, der billeddetaljer tas opp og videreutvikles: tungespissen til et døende dyr; vevkjerringenes umerkelige arbeid; den mangetydige tomheten i et fraflyttet hus; muldjorda med sin fuktighet, sine blå spor.
Med sitt rike billedlandskap og sikre språkføringer er dette en diktsamling det er lett å bli glad i. Men den hadde fortjent et mer spennende omslag.
ARNE HUGO STØLAN