Denne sørtyske skribenten (f. 1944) som levde det meste av sin tid (1966-2001) i England, har vakt berettiget oppsikt over hele den litterære verden. «En av de mest originale stemmer fra Europa nå,» sier Paul Auster fra Amerika.
Dypt original er i alle fall hans bok fra 1990, «Vertigo», som foreligger på norsk nå. Den er en blanding av roman, reisebeskrivelse og selvbiografi, minst like rar og underholdende som «Austerlitz» var det. Og full av livsvisdom.
Rammen er en lang reise forfatteren foretok i 80-årene - til Italia, Østerrike, Sør-Tyskland.
Enestående godt skriver han - arkitekturentusiasten - om store byer som Wien, Verona, Venezia, Milano og London. Nesten enda bedre forteller han om sin barndoms landsby i Tyskland som han bare kaller W. Med en hukommelse som virker helt unik i sin presisjon, beretter han om selsomme ting og enda mer selsomme mennesker der.
Om sine gamle tanter for eksempel, som døde på samme dag - den ene av hjertesvikt og den andre av forferdelse over det som var skjedd. Eller om en kvinnelig hotelleier som til slutt bare holdt seg på sitt værelse. Ingen visste om det var rødvinen som gjorde henne tung til sinns, eller om det var tungsinnet som hadde fått henne til å gripe til rødvinen. Arbeide gjorde hun aldri.
Sebald har en utpreget syrlig-sarkastisk tone og en ironi, et nokså svart samfunnssyn som minner om Thomas Bernhard. Men han er ikke så gjennomført negativ som sin østerrikske kollega. Han skriver med ekte varme om mennesker og bygninger og fremfor alt om kunstnere han setter høyt - Stendhal for eksempel, eller Pisanello eller Kafka. Stor skrivekunst presterer han - selv om den svimmelhet, «vertige», som tittelen antyder, stundom overvelder en under lesningen av denne mentale reiseberetning i tid og rom.
YNGVAR USTVEDT