Det er en hjerteskjærende bok, Sabine Dardennes bok om en 80 dagers tilværelse i en seksualforbryters varetekt.
Hvem husker ikke bildene fra da hun ble frigitt en høstdag 1996, en spe lys krøllete 12-åring, og bildene av hennes fangevokter, Marc Dutroux, med scener fra hagen hvor det ble gravet opp lik etter lik av andre jenter. Saken slo enormt i mediene over hele kloden.
Vi så henne plutselig igjen som voksen i fjor, da hun møtte i rettssalen hvor ugjerningsmannen ble dømt til fengsel på livstid. Boken skrevet av Sabine Dardenne i samarbeid med Marie-Thérèse Cuny, er en helt spesiell tekst, lavmælt og tenksom.
Jenta flerres av sykkelen på vei til skolen og fraktes og stenges inne i et knøttlite, usselt og møkkete kjellerrom, med dobøtte og et kosthold bestående av hermetikk som måtte spises kald, med lake, samt kjeks. Av og til bringes hun opp i huset til det hun kaller smerterommet.
Det er godt - og klokt - at detaljene i overgrepene ikke brettes ut. Desto sterkere virker boken. Lavmælt forteller hun om hvordan hun 12 år gammel ble overbevist av sin fangevokter om at foreldrene ikke kunne få henne løslatt, om hvordan hun slet med å forstå situasjonen, hvorfor hun måtte være hos en slik «redningsmann» som han kalte seg.
Men Sabine Dardenne hadde et indre kompass, hun fulgte tiden og dagene nøye, hun likte å ha orden, hun hadde en indre disiplin. Hun viste bestemthet overfor sin overgriper på noen punkter. Men da 12-åringen en dag sa hun ville ha en venninne, tok han henne på ordet og fanget en ungjente til.
Det ble redningen, for denne gangen ble Dutroux observert, og begge jentene funnet. Men Dardenne sliter ennå med dårlig samvittighet for at en jente til ble utsatt for overgrep.
Vi får også høre om livet etterpå, overgangen fra mørke til dag, som slett ikke var lett. At barn har store ressurser, det viser denne boken. Det er bare å ønske Sabine Dardennes et godt liv videre.
GURI HJELTNES