Debutanten T. Hellesen imponerer med sårbare, trassige og egenrådige dikt der det står om livet. Og om det som lever andre steder enn vi ønsker. En tøylet villskap og en sorg over et mulig dødsfall til et nært beslektet du ligger og dirrer under hele samlingen. Det er som dikter-jeget vil bryte ned vanntette skott mellom liv og diktning når han skriver om «hav/ingen diktardike held/», om «papir linjert med/svoltne skrik og/fylte bleier», og om noe i den andre som blir værende igjen i oss, eller forsvinner på den lange reisen mellom «/lyst/ og rote».
Diktene har en kraft, intensitet og originalitet i sammenkoblingen av det hverdagsnære og følelsesladede som gjør sterkt inntrykk. Forgjengelighet og død tematiseres på en ubehagelig levende måte. Samtidig kan de tette og uforutsigbare billedremsene revne opp i større rom fylt av plutselig skjønnhet og ny innsikt. Kanskje finnes ingen grenser å krysse. Kanskje er vi bare «solstormbarn/berre nordlys/dansande/i kvar vår rytme».
ARNE HUGO STØLAN