Nye og overraskende assosiasjoner popper opp når Mehren-dikt fra 60-80-tallet møter ferskere Mehren-malerier.
Mehrens «tidlige» diktproduksjon er rikholdig nok. Men i møtet med bildenes sjenerøse koloritt og komplekse formvariasjoner bryter både tekst og bilde ut av tradisjonelle forståelsesrammer. De blir flerdimensjonale og mer mangetydige, fulle av historier uten begynnelse og slutt, historier som ikke er skrevet ferdig, og som neppe noensinne blir det. Dette gjelder ikke minst de mer episke, kanskje overforklarende og tidvis monomane langdiktene, som får fornyet liv gjennom uventede visuelle assosiasjoner billedstoffet gir dem.
Sterkest virker likevel opplevelsen boken gir av en kontinuerlig og uforutsigbar skapelsesprosess både livet og kunsten suger næring fra. En smeltedigel der språkformer og billedformer oppstår, lever og forgår, innenfor en skrivende, lesende og seende bevissthet.
En åpning inn mot bevissthetsrom der drøm, virkelighet og hypervirkelighet veksler retninger og leker seg med hverandre som skytler i en og samme vev.
ARNE HUGO STØLAN