Pinlig pludring

Mia Berner er på sine eldre dager blitt noe av en ruvende personlighet i det norske intellektuelle miljøet. Like mye på grunn av sin ustanselige tilstedeværelse i alle typer sammenhenger, som på grunn av sine meritter som akademiker og skribent. Nå kommer hun med en samling av i alt 17 historier, hvorav mer enn halvparten er publisert tidligere i andre utgaver.

Boken er blitt imøtesett med en viss pikant forventning, ikke minst fordi leserne nærmest er lovet «et knull i hvert kapittel». Forfatteren holder langt på vei dette løftet, og det er også det beste man kan si om boken. For lest som litteratur holder dette dessverre ikke mål. Til det er språket for klosset, og historiene for private.

Setningene er abrupte og oppstyltede, med en mengde gammelmodige språklige forsiringer og utvendig «lyriske» formuleringer. Viljen til å skrive litterært er nok til stede, men evnen svikter fatalt. Og de lovede knullene er nesten pinlig uerotisk skildret. Det som da står igjen, er en rekke skisser om menn og levd liv, private minner fra et liv preget av seminarer, reiser, hotellværelser og flyktige eventyr.

Det blir aldri mer enn pludder, historier uten egentlig allmenn interesse. Kvalitativt ligger disse tekstene på samme nivå som de man kan trekke ut fra enhver refusjonsbunke i et norsk forlag. Jeg mistenker at Mia Berner har fått utgitt denne boken på grunn av navnet sitt alene. Det er synd for forfatteren og ille for forlaget.