None
Thor Sørheims nye dikt bryner nærmiljø mot evighet, kjellerrekvisitter mot lyslengsler, steinalder mot modernitet, barndom mot voksenliv, runeskrift mot nåtidspoesi, himmelhvelving mot jordprofil, forgjengelighet mot øyeblikket.
Tråder fra forfatterens poetiske prosjekt gjennom åtte samlinger på drøyt tredve år løper gjennom denne niende. I sine beste dikt meisler han ut hvordan grunnleggende eksistensielle spørsmål kan skrives inn i hverdagen.
Det er en nytelse å lese de mest presise, fokuserte og konsentrerte diktene, der han med enkle og virkningsfulle skrivemåter viser hvilken vis, følsom og kraftfull poet han kan være. Desto dypere blir fallet til de svake diktene preget av kronglete syntaks, innskutte bisetninger, omstendelige åpninger, og i noen tilfeller en vridning av stående ord og uttrykk som virker mer fikst enn godt («på stedet liv», «falle til uro», «graset som falt ifjor» osv).
Dette er å gi sine egne dikt dårligere klær enn de fortjener.
ARNE HUGO STØLAN