Kirsten Thorups nyeste roman er en stillferdig skildring av alderdommens landskap. Kirsten Thorups nyeste roman er en stillferdig skildring av alderdommens landskap.
Den evner også å gå dypt inn i den smertefulle vissheten mennesker erfarer når de vet en forelder snart skal dø.
Hovedpersonen Carl bor på pleiehjem, der det meste av hans verdighet blir forsøkt ivaretatt. Likevel er han en fange. Han får ikke besøke konas grav. Han har også indre stengsler, en farlig hemmelighet som stadig presser på. Hans etterkommere strides om hva som er hans beste. Han blir ikke lenger hørt, han teller ikke lenger i sitt eget liv. Han vet at det haster med å gjøre opp sitt mentale bo, men ikke om han fremdeles har krefter til jobben.
Troverdig
Thorups evne til å dykke ned i et sinn preget av alderdommens oppløsning er sjelden. Det er både troverdig, skremmende og på underlig vis vakkert å lese hennes portrett av den gamle mannens limbus: bevissthetens flyktighet, samtidig som hverdagsdetaljer og gamle minner får nytt kjøtt, blod og også ny relevans.
Som i 2002-romanen «Bonsai» viser denne danske forfatteren en intens innsikt i relasjoner og vet å velge et språk som både griper og frigjør tematikken. Selv om dette er en ganske lavmælt roman, mangler den ikke drama og nerve.
Denne anmelder synes det er slitsomt å lese lange tekster satt i kursiv, det forstyrrer både språkets tone og fremdriften i romanen.
MAY GRETHE LERUM