Å skrive Paris' historie fra frigjøringen i 1944 til 1950, er halsløs gjerning. Men det er nettopp dette Antony Beevor har gjort, med god hjelp av kona, Artemis Cooper.
Utrolig mye foregikk den gang i lysenes by på alle plan, plent umulig å skrive om alt. Likevel er boken deres om Paris et nærmest fullkomment verk - vitenskapelig og grundig, samtidig som det er underholdende og totalt uforutsigbart.
Den gir et nærmest fantastisk mangesidig bilde av tiden fordi den er en blanding av historie, øyenvitneskildringer, intervjuer og rene sladderhistorier. Men så er den omfangsrik og! Man skal være glad i Paris og ha et vidt interessefelt om man vil ha fullt utbytte av den.
Mye dreier seg om politikk - om de Gaulle og motstandsbevegelsen kontra Vichy og Petain.
Kommunistenes enorme styrke, borgerskapets dype materielle og økonomiske nød, amerikanernes storstilte hjelp med Marshall-planen og mye annet.
Men forfatterne skriver best om det kulturliv som så plutselig blomstret opp i en nærmest død by.
Maleriets (gjen)fødsel med Picasso som lederfigur. Musikk- og teaterlivets myldrende rikdom. Den litterære høykonjunktur i St. Germaine-des-Pres med Sartre, Beauvoir, Malraux, Camus i spissen, den som fikk forfattere som Orwell, Hemingway, Koestler til å bosette seg i byen. Beevor og Cooper beundrer dette miljøet - men holder ikke opp med å undre seg over den forblindede stalinisme som intelligentsiaen lå under for.
Det er tre hovedtemaer de vil belyse: den bitre striden mellom motstandsbevegelsen og kollaboratørene; byens oppkomst som verdens intellektuelle hovedstad; hat-kjærlighetsforholdet mellom franskmenn og amerikanere. Det skjer da også. Men underveis gis det detaljer, episoder så dramatiske og fargerike at man blir rent målløs: general de Gaulles makeløse marsj nedover Champs-Élysées 24. august 1944 tiljublet av millioner av franskmenn, helt uaffisert av tyske kuler. Eller rettssaken og den grufulle avlivingen av Pierre Laval i Fresnes-fengselet sommeren 1945. Eller de Gaulles plutselig avgang i januar 1946.
Det er helt klart at forfatterne har hatt adgang til mengder av private arkiv, utrykte dagbøker, hemmelige opptegnelser (Artemis Cooper er barnebarn av diplomaten Duff Cooper). Det er det som gjør boken så spennende. Nesten like spennende som bøkene om Stalingrad og Berlin.
YNGVAR USTVEDT