Cappelen Med utgangspunkt i livshistorien til den norsk-jødiske legen Rami Aronzon, henter han frem moderate røster i begge leirer. Israelerne og palestinerne som «ikke har gjort seg selv til partner i en kamp», som det heter på bokens omslag.
Det skal godt gjøres å finne en ny nisje i all litteraturen om denne konflikten, og heller ikke denne forfatteren unnlater å trekke inn de mange viktige historiske og religiøse komponentene. Dermed blir det raskt flere piler som peker inn mot konflikten enn ut av den, sekundert av det velkjente spørsmålet om hvem som begynte. Bokens styrke er beskrivelsene av det interne mangfoldet blant jøder og palestinere, spesielt når det gjelder den israelske nasjonens indre motsetninger. Det kommer også klart frem at den europeiske kritikken mot Israel oppleves som urettferdig, selv blant moderate krefter.
Samtidig er det et fremtredende trekk ved fremstillingen at Borch streber etter en slags balanse når han skal forstå partenes brutale fremferd.
Ofte er det rent emosjonelle eller psykologiske forhold som gis forklaringskraft. Denne anmelder savner flere juridiske og menneskerettighetsbaserte betraktninger, og synes det blir for ullent når Israels militære angrep på en palestinsk flyktningleir beskrives slik: «I min begrepsverden er Sharon-regjeringens virkemidler uforholdsmessig bombastiske.
Apache-helikoptre og stridsvogner sender et uhyggelig signal til omverdenen når de settes inn mot palestinske flyktningeleire.»
Uforholdsmessig bombastisk? Det får være måte på diplomati.
STEN INGE JØRGENSEN