Teksten har ingen klassisk oppbygning, men leker og slamrer frem sin fortelling med manisk metaforbruk. Hovedpersonene Becca og Vanja er elskere.
De trives dårlig i livet, og gjør seriøse forsøk på å sove seg psykotiske for å slippe. De drømmer om å drømme. De lengter etter å lengte. De skilles, men samtidig er kjærligheten en sentrifugalkraft som stadig drar dem tettere, spinnende i sitt eget følelsesmessige vakuum. En seksualisert uro farger teksten, som samtidig oppleves som både heseblesende og poetisk.
Mellom bisarre scener som involverer hamstere og limpistoler, finnes også passasjer der Vanja våger å minnes, lete etter seg selv på innsiden. Likevel er det drama på høyt nivå som preger hennes forhold, både til Becca, naboer og vilt fremmede.
Man kan lese romanen som et stykke tekst om lengsel etter tilhørighet, eller rett og slett se den som en ganske så genial studie i galskap, kjærlighet og rett ut ubesudlet dødsdrift.
MAY GRETHE LERUM