Mannens erfaringer som filmmanusforfatter skinner trolig gjennom i hans siste romaner. Den filmatiske fortellerteknikken i «X» baserer seg på kjappe og smidige vekslinger. Her kalkuleres det nøye med hvor sent man kan gå inn i en scene, og hvor tidlig man kan trekke seg ut. Det er også underholdende nok å følge hovedpersonen Martin (som lukter filmkarakter, en hjertespesialist med kjærlighetsproblemer), hans kone, interiørdesigner Hannah, og elskerinnen, psykologen Jenny (som drar med mange episoder fra terapirommet inn i romanen).
Likevel er det nettopp den gode historien som svikter litt her. Når spenningen skal trappes opp med en tvist, blir ikke resultatet at det tar av med noen skikkelig, troverdig dynamikk. Påfunnet med å skrive ett kapittel for hvert av De ti bud og vise hvordan de moderne menneskene surrer det til i forhold til de gamle levereglene, fremstår mest som et påklistret konsept.
Like fullt kommer Fupz Aakeson opp med en del fikse scener. Den luntende fremstillingen av tilsynelatende vellykkede storbymennesker som ikke har det helt topp, og lurer på hva de skal fylle relasjonene med, har et visst glimt i øyet. Men det er også alt, denne gangen.
SUSANNE HEDEMANN HIORTH