Funnet av et gammelt skjelett på et byggefelt utenfor Reykjavik setter i gang opprullingen av flere gåter i denne andre boken på norsk om den islandske politimannen Erlendur og hans håndgangne menn og kvinner. Symbolsk nok er det et lag med arkeologer som får ansvaret for å grave fram hele skjelettet. Samtidig som teamet graver seg gradvis ned i jordens historiske lag, avdekkes også selve kriminalhistorien lag for lag.
Det vil si, her er det opptil flere historier som skal fortelles samtidig, noe som unektelig gjør at det til tider kan bli vanskelig å holde i fokus selve hovedintrigen. Den er ellers både en skremmende og bekmørk nok, og rommer klassiske elementer som mishandling, undertrykkelse, skyld, soning og skam.
Forfatterens iver etter å ha plass til det meste i løpet av en og samme bok, gjør at han til tider tråkker over i det patosfylte i all sin iherdige fortellerglede. Dessuten - hvor sannsynlig er det egentlig at tre drapsetterforskere blir satt til å arbeide med funnet av et mer enn 50 år gammelt lik? Det noe søkte utgangspunktet gjør at denne krimmen halter litt helt fra begynnelsen av.
Men Indridason ror seg hederlig i land også denne gangen, ikke minst takket være et språk som stort sett er både rolig og presist ivaretatt av oversetter Silje Beite Løken. Norske krimelskere vil for øvrig bite seg merke i at lederen for arkeologene som står for utgravingen av skjelettet, har fått navnet Skarphedinn. En intern nordisk hilsen til krimkollega Gert Nygårdshaug?
SINDRE HOVDENAKK