None
I anledning Espen Haavardsholms 60-årsdag tidligere denne måneden har forlaget hans satt sammen et utvalg av litterære tekster som dekker perioden fra 1966 til 1971. Resultatet er et mangfoldig «jubileumsskrift», som både gir et interessant innblikk i en fase av norsk litteraturhistorie og i en ung, bråmoden dikters utvikling.
Espen Haavardsholm tilhører den modernistiske sekstitallsgenerasjonen i norsk litteratur. Han og de andre viktige navnene fra Profil-kretsen {lcub}dash{rcub} Dag Solstad, Tor Obrestad og Einar Økland {lcub}dash{rcub} markerte seg som opprørere i den norske litterære andedammen. Eller «vindskeive tullinger», som jubilanten selv skriver i et ujålete etterord.
Haavardsholms første arbeider er preget av en svært symboltung modernisme. Det er ikke til å unngå at en del av disse tekstene virker både usikre og uferdige. Heller ikke er det til å komme forbi at det i partier kan bli mye psykologisk effektstabling, her drømmes og druknes det over en lav sko. Og den skal ikke lete lenge som vil finne sporene etter eldre dikterkolleger som Johan Borgen og Aksel Sandemose.
Slik sett er dette en modig utgivelse, fordi den så tydelig blottstiller en svært ung forfatters til dels famlende forsøk på å finne sitt eget litterære språk. Når disse tekstene likevel kan leses med utbytte den dag i dag, er det fordi de på sitt beste rommer en ekte, ungdommelig frihetsfølelse. Også andre tidlige temaer, som pubertetens avgjørende seksuelle opplevelser, er noe Haavardsholm kommer sterkt tilbake til i sitt senere forfatterskap.
Et siste stikkord er fremmedgjøringen. Dén ble på mange måter en bro over til syttitallets ml-diktning, men det er en fase vi heldigvis kan la ligge ved denne anledning. Bortsett fra å minne om novellen «Zink» fra 1971. Den viser at begrepet Odda-diktning så visst ikke mangler historiske røtter.
SINDRE HOVDENAKK