None
Viktoria Høimork har ikke bare reist seg og ristet av seg nederlaget og skammen. Hun forteller gjerne i boken «Institusjonen - En historie om makt og avmakt». Hverdagspsykopatene i arbeidslivet får gjerne drive torturen sin i fred fordi de ofte er sjefer. Å være mobbeoffer er den ytterste ensomhet. Nederlag og sammenbrudd lukter ille for de fleste og kollegene i «Institusjonen...» frykter og skyr Viktoria, vel vitende om at de selv kan bli neste offer.
Høimorks historie er smertefull. Hun ansettes som mellomsjef i en offentlig institusjon og øser av sin entusiasme og sine kreative ideer. Forslagene hennes ties i hjel for så å relanseres som sjefens egne initiativ gang på gang i alles påsyn.
Forbrytelsen hennes er at hun ikke skjønner koden som sier at den eneste som får være fargerik og synlig er sjefen. Alle andre skal være grå, effektive og lydige mus. Viktoria går veien fra energisk mellomsjef til kuet deltidsansatt kontormedarbeider på mindre enn to år. Fagforeningen tør ikke å hjelpe.
Sterkest er beskrivelsen av den ladede tausheten på arbeidsplassen der det å snakke om det som skjer, er tabubelagt. Mye rå maktutøvelse ligger i tabuer. Svakest er skildringene av tankene og de indre monologene Høimork legger inn i sjefens og hjelperens hode. De virker stive og uautentiske. Kanskje er det fordi ondskap er så vanskelig å begripe for et normalt menneske.
BERIT KOBRO