Det kan ha noe å gjøre med at årets utgivelse på norsk, «Navnløse veier», er roman nummer tre i en kvartett, og at jeg ikke har lest de to første, men jeg tror ikke det. Det er mer forfatterens fortellerstil som for meg ikke yter stoffet hans rettferdighet.
I en vrimmel av hoved- og bipersoner peker Ragnar seg ut som selve romanhelten, stor og sterk, deltager i spanskekrigen mot fascistene, senere kommunistaktivist på Island, en folkets mann, gift to ganger med sterke, markante kvinner som også får sine korte kapitler sammen med et lite dusin andre, eksentriske slektninger, loslitte venner og tvilsomme motspillere, i denne myldrende beretningen fra etterkrigstidens Island.
Det er åpenbart at formen er lagt opp til den legendariske sagastilen: korthugd, konkret med minimale utbroderinger. Miljø og scenografi må leseren tenke seg til, her er det lite av sinnsstemninger og malende adjektiver. Dette er i og for seg et plausibelt valg. Men da må språket inneholde nødvendig spenning, og begivenhetene som presenteres, ha vekt i seg selv til å fylle den springende fremstillingen.
Det synes jeg ikke de har i denne romanen som på omslaget lover «et særegent univers ... poetisk, humoristisk og fullt av utrolige innslag». Tvert imot virker både personer og hendelser (kanskje bortsett fra et par spåkoner) på denne leseren temmelig alminnelige. Og det skyldes ikke oversetteren, Gunhild Eide, som virker både lojal og stødig. Det skyldes at den moderne «sagastilen» trasker omkring på handlingens overflate og plukker poenger som ikke virker så overvettes merkverdige, i stedet for å gå i dybden. For det er det jo ikke tradisjon for i denne skrivemåten.
KNUT FALDBAKKEN